Wellness burnout – når jakten på velvære blir en belastning!

Wellness burnout – når jakten på velvære blir en belastning!

Fem minutter på sosiale medier er nok til å bli overøst med helsetips.

Detox, isbad, kosttilskudd, "perfekte" morgenrutiner. Mange influensere gir inntrykk av autoritet, men det betyr slett ikke at rådene alltid er riktige. Ofte mangler den faglige tyngden i bunn, og for den som søker råd kan det være vanskelig å skille mellom det som faktisk er nyttig og det som bare skaper mer forvirring. Selv i helsevesenet ser vi det samme. En doktorgrad betyr ikke automatisk at man får god hjelp. Mange pasienter sitter igjen med overfladiske eller direkte feilaktige anbefalinger.

I tillegg er markedsføringen nådeløs. Dyre tilskudd og "mirakelmidler" selges inn som om man bare trenger å kjøpe det rette produktet for å bli frisk. Den som ikke henger med, ikke mediterer nok, ikke gjør pusteøvelser, ikke spiser "riktig" eller beveger seg nok, får fort dårlig samvittighet. Det føles lett som om man gjør noe galt særlig når effekten uteblir, uansett hvor mye man prøver.

Også moderne dingser som treningsklokker og smartringer kan øke presset. De teller hvert steg, hver søvnfase og varsler flere ganger om dagen at man er stresset, har drukket for lite eller mangler 4000 skritt for å få en "vellykket dag". Det som egentlig skulle støtte oss, ender ofte som en pekefinger som hele tiden minner oss om at vi ikke strekker til.

Samtidig er helsevesenet overbelastet. Det mangler fagfolk, venterommene er fulle, kroniske sykdommer øker, og papirarbeid stjeler tid. Konsekvensen er at folk må vente på hjelp, utredninger tar tid, og plager blir ikke alltid tatt på alvor.

Resultatet? Mange står fast mellom motstridende råd på nett, kjøpepress og et helsevesen som ikke har kapasitet.

Denne kombinasjonen, en kropp som allerede er sliten og presset, pluss det ekstra jaget fra sosiale medier og selvoptimalisering, er det jeg kaller en wellness burnout – når jakten på velvære blir en belastning! Det er ingen offisiell diagnose, men en betegnelse på noe jeg ser ofte.

En belastning som ikke lindrer, men gjør vondt verre. Kroppen er utmattet, nervesystemet på grensen, og i stedet for å finne ro bygger det seg opp enda mer press. Håp blir til skuffelse, motivasjon til utmattelse. Man lytter ikke lenger til kroppen, men til regler, tall og apper. Og så følger den evige selvkritikken, usikkerheten og følelsen av aldri å gjøre nok.

En wellness-burnout kan til og med ligne tvangsmønstre.

Konstant selvkontroll, frykten for å gjøre noe feil. Selv om det ikke er en psykiatrisk diagnose, kan konsekvensene for kropp og sinn være like krevende.

I praksisen min møter jeg dette stadig. Noen ganger subtilt, andre ganger veldig tydelig. For eksempel søvn som bare "fungerer" under bestemte betingelser. Man klarer ikke å sovne uten en bestemt pusteøvelse eller meditasjon. Hopper man over, kommer tankene om at man sikkert ikke får sove. Det samme gjelder mat. Mange holder seg til strenge regler – ikke spise etter kl. 18, ingen karbohydrater på kvelden. Ikke fordi kroppen ber om det, men fordi man har lært at det "må" være sånn for å få helse eller søvn.

I dag stoler vi mer og mer på teknologien. Det første grepet om morgenen går ikke lenger innover – til oss selv – men til mobilen eller klokka. Plutselig er det ikke lenger kroppen selv som avgjør om natten var god, men et søvn-tracking. Når tallene får mer betydning enn følelsen, mister vi gradvis tilliten til vår egen opplevelse.

Og så er det denne evige selvkritikken. Så snart et symptom dukker opp, begynner mange å lete etter "feilen" hos seg selv. "Selvfølgelig, jeg spiste jo pizza i går." Hodepine, knesmerter, tretthet alt blir straks forklart med den siste kaffen, et glass vin. Det som egentlig er helt normale svingninger i kroppen, blir gjort til et problem.

Det farlige er at vi slutter å lytte ordentlig til kroppen. I stedet for å spørre seg selv "Er jeg uthvilt?", sjekker man appen. I stedet for å ta smerte som et ekte signal, leter man febrilsk etter en forklaring.

Selvfølgelig er rutiner i seg selv ikke noe galt – tvert imot. De kan gi trygghet og struktur. Også regler som "ikke spise sent på kvelden" kan være nyttige, hvis man selv merker at det gjør godt. Men problemet starter når man blir slave av reglene. Når man tror. "Hvis jeg ikke følger dette, skjer det noe farlig." Da mister man balansen. Støtte blir til press og nettopp det stresset ødelegger de gode hensiktene.

Det viktigste ville være å igjen høre etter hva kroppen faktisk trenger. Har du lyst på pasta? Spis pasta! Har du ingen energi til tur eller trening? Gi deg selv hvile, uten dårlig samvittighet. Et glass rødvin til maten? Det kan være ren nytelse – og trenger ikke å bli en grunn til selvkritikk.

Det egentlige problemet er nemlig at kroppen ofte allerede er svekket av stress eller sykdom, lenge før denne "wellness-burnout" kommer på toppen. De ekstra belastningene gjør alt verre. I stedet for å bli frisk, synker mange dypere ned i utmattelse, spenning og selvkritikk.

Og så er det "råd-fellen"

Tips, regler og "hemmelige triks" kommer fra alle kanter. Det som fungerte for én person, blir solgt som et obligatorisk opplegg for alle. Resultatet er bare mer press og følelsen av å mislykkes når man ikke klarer å følge alt.

Følgene ligner klassiske utbrenthetssymptomer.

Konstant tretthet, irritabilitet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker. I tillegg kommer kroppslige plager som forsterkes av langvarig stress. Mange føler det som å løpe i et hamsterhjul, alltid følge regler, alltid optimalisere, og likevel aldri være bra nok.

Også omgivelsene merker det. Familie og venner opplever hvordan man blir mer ufleksibel, sier nei til invitasjoner eller bare snakker om mat, rutiner og forbud. Nærhet blir til avstand, ikke fordi man ønsker det, men fordi livet blir styrt av dette indre presset.

Til slutt står man ikke igjen med mer helse eller balanse, men med følelsen av å være fanget i en endeløs sirkel av kontroll, skyldfølelse, overbelastning og ensomhet.

Og her begynner egentlig selve oppgaven med å lede mennesker varsomt ut av denne sirkelen.

Det finnes ingen raske løsninger, tvert imot. For noen er pulsklokken eller treningsappen like selvfølgelig som sigaretten for en røyker. Å si "legg bort klokken" fungerer ikke. Det krever en følsom tilnærming, der man sammen finner ut hvordan gamle mønstre gradvis kan brytes.

Tålmodighet og realistiske forventninger er avgjørende. Mange håper å kunne gå ut av behandlingsrommet etter én eneste time frisk, lett og fri. Men det er ikke slik bedring fungerer. Det er en prosess, og prosessen trenger tid. Nettopp den tiden er nødvendig for at ekte og varige endringer skal kunne skje. Den som først forstår hvor mye indre rutiner og tvangsmønstre kan bremse bedringen, klarer lettere å gå skritt for skritt inn i selve kjernen – enten det gjelder en kronisk sykdom eller en annen belastning. Når presset slipper, responderer kroppen nesten alltid bedre på behandling.

I mitt arbeide som nevrorefleksolog opplever jeg ofte at det avgjørende første skrittet ikke ligger i selve behandlingen, men i å løse opp spenninger og skape tillit.

Et eksempel fra praksisen min

Noen pasienter beholder pulsklokken på selv under behandlingen, for å kunne sjekke i appen etterpå hvordan kroppen har reagert. Jeg forstår denne nysgjerrigheten veldig godt alle vil jo gjerne vite om og hvordan en behandling virker. Likevel oppmuntrer jeg pasientene til å legge klokken bort og oppleve timen uten digital kontroll. Når jeg etterpå spør hvordan de føler seg, eller hva behandlingen gjorde med dem, ser jeg ofte hvor verdifull denne lille pausen er. I stedet for å stirre på tall på en skjerm, tar de et halvt minutt til å kjenne ordentlig etter. For både meg, og enda viktigere, for pasienten, er dette langt mer avgjørende enn noen pulskurve. Mange beskriver en indre ro, en behagelig trøtthet, og at kroppen kjennes mer balansert.

Akkurat her ligger en nøkkel. Den som lærer å lytte til egne sanser igjen, frigjør seg gradvis fra avhengigheten av rutiner og kontroll. Å vende tilbake til kroppens eget språk skaper tillit, og den tilliten er ofte grunnlaget for at bedring kan skje.

Selvsagt kunne jeg nå hevde at jeg som nevrorefleksolog sitter på "fasiten", fordi jeg jobber direkte med nervesystemet, vagusnerven og mange andre knutepunkter som får kropp og sinn tilbake i balanse. Og ja, det stemmer. Ofte ligger nøkkelen nettopp der. Når nervesystemet finner ro, når den indre spenningen slipper, da åpner kroppen seg for mye mer.

Men poenget mitt er noe annet. Vi lever i en verden hvor vi konstant blir oversvømt av tips, trender og påståtte mirakelmetoder. Sosiale medier flommer over av råd, noen sverger til yoga, andre til meditasjon, noen til keto-diett, andre til pusteteknikker eller kosttilskudd. Alt kan være verdifullt, alt kan fungere, så lenge det ikke blir en tvangstrøye. For i det øyeblikket en metode begynner å styre oss, i stedet for at vi fritt bruker den, mister vi balansen. Da blir hjelp raskt til en belastning.

Akkurat det å finne tilbake til denne balansen, er det avgjørende steget. Bedring skjer ikke når vi jager etter trender eller lar oss fange av dem, men når vi lærer å lytte til oss selv. Min jobb som nevrorefleksolog er å støtte denne prosessen. Jeg hjelper mennesker å finne tilbake til indre ro, løse opp blokkeringer og regulere nervesystemet slik at kroppen faktisk får mulighet til å komme seg. Det spiller ingen rolle om noen kommer til meg med fordøyelsesplager, smerter, utbrenthet, post-covid, kronisk tretthet eller betennelsestilstander – prinsippet er alltid det samme. Det handler ikke bare om å dempe symptomer, men om å finne årsaken og hjelpe kroppen tilbake i sin egen kraft.

Og nettopp derfor er mitt viktigste budskap

Stol mer på kroppen din enn på stemmene utenfra. Den vet ofte bedre hva den trenger enn noen app eller trend.

Men jeg vet også hvor lett det er å bli fristet til å prøve alt mulig, særlig når man ønsker en endring. På nettet møter man tusenvis av råd som ofte høres så enkle ut. "Du trenger bare dette…", "hvis du bare gjør sånn…", "denne ene behandlingen vil fikse alt…". Jeg skulle virkelig ønske det var så lett for alle mine pasienters skyld. Men kroppen er mer sammensatt enn som så.

Og nettopp derfor er det viktig å kunne få støtte, særlig når det blir vanskelig å lytte til sin egen kropp. Ingen skal måtte klare alt alene. Da kan det være godt å gå til noen som ser hele mennesket ikke bare enkeltdeler, symptomer eller fragmenter.

Vi nevrorefleksologer prøver å møte nettopp dette å forstå sammenhengen mellom kropp, følelser og nervesystem, og støtte kroppen i å finne tilbake til sin egen balanse. På den måten kan man oppdage hva som virkelig gir styrke og indre ro. Hilsen Nevrorefleksolog Christine Wilke

Bestill Time